ute i hardt vær

Nå er det slik at jeg har havnet oppi en sperasjon, ikke overraskende eller trist på noen måte jeg har jo gått med tankene  av og på i nesten 10 år at jeg har ønsket og gå , men så har  jeg unnskyldet det enne og det andre og problemene ble gradesvis større .

vi fikk barn løpet av de 10 årene og dette gjorde at jeg gjorde mer for å få ekteskapet til og fungere og barn nr 2 kom overraskende men problemene ble større mer konkrete og rett og slett slik at jeg fant ut at jeg ville stå bedre økonomisk stilt og få mer fritid om jeg gikk fra mannen min og hadde hoved ansvar for ungene.

nå har jeg da gått fra han rett etter jul faktisk vi ble nok så enige om det hele da jeg konfronterte han med problemstillingen jeg ikke lengre kunne unnskylde bort for hans eller min del.



når dagene har gått nå har jeg merket at min mann har hatt en motsigende reaksjon, at  han kanskje ikke haddde regnet med at det faktisk ble en endelig avgjørelse denne gang.

nå skal sant sies at han som far i dette tilfellet står dårlig stilt til og få hoved ansvar, men opp i det hele har han på tatt seg huset etter moren som han har lurt banken for å få lån til, gudene vet hvordan han fikk det til.
med sin lønn har han ikke råd til og beholde huset, for og leie ut må han forbedre mye som f.eks det elektriske som koster en god del som han nok ikke får lån til.

jeg har valgt å flytte til min familie hvor jeg finner trygghet og støtte og han har ikke kontakt what so ever med sin familie.

kjenner jeg har vondt av mannen at han har gitt så pokker i alt at han står igjen med  ingenting på slutten. det er  vel karma.

men det herlige er at jeg er så klar for å gå jeg  kjenner ikke dårlig samvittighet for det som skjer nå, han skylder alt på meg men det er jo typisk han og legge skyld på meg for alt som ikke går som han har tenkt seg. jeg kan jo faktisk ikke ta ansvar for hans  dårlig gjennomtenkte planer.

jeg er spent på hvordan meklingen går , jeg er  redd at han står sterkest i første omgang siden barna går i barnehage hvor han bor og jeg bor for langt unna til og levere de i samme barnehage.

hva  veier tyngst? omsorg eller rutiner ?

jeg har heldigvis advokat på saken  ikke for at jeg føler at jeg må fordi jeg skal saksøke han men det er en veldig god trygghets følese og ha noen nå i denne situasjoen som kan svare meg på ting jeg lurer på med konkrete svar som er reele istede for venner som snakker i beste mening men gjerne ikke fult så reelt.

prosessen har heler ikke brakt frem hans beste sider og da har det hvert herlig å ha en advokat og rådføre seg med.

seprasjoen vil nok tilspisse seg og det er jeg forberet på men jeg har ikker hvert så forberet på at mine barn vil bli brukt som makt i mot meg av min egen mann

uansett hva partnere har sagt før om hvordan h*n har tenkt å takle en skillsmisse må en vist forberede seg på det verste.
jeg har fått det helt motsatte av det han snakket så varmt om.



jeg kommer nok til og oppdatere hvordan ting går , ikke fordi det nødvendigvis er  så spennende for evt lesere men fordi det er godt å bare skrive  ned  litt om hva en opplever.